Frihet – Rettigheter – Ansvar, det er tre viktige stikkord i samfunnet vårt. Vi er veldig gode på å verne om vår egen frihet, og vi kvier oss ikke for å kreve det som vi har rett og krav på – men hvordan er det med ansvarsfølelsen?

Hver og en av oss har stor frihet i Norge – vi kan si hva vi vil, vi kan tro på hvilken Gud vi vil, vi kan i veldig stor grad velge for vårt eget liv (utdanning, samlivsform, politisk standpunkt, bosted, fagforening osv) og vi kan velge hvem vi skal ta hensyn til når vi gjør valgene…

Så hvem tar vi hensyn til når vi bruker friheten vår?
Oss selv! Selvfølgelig tar vi først hensyn til oss selv, det er jo helt naturlig, men de valgene vi gjør påvirker jo andre også – har vi ikke noe ansvar for dem?

”Jeg har lyst til at skråningene rundt huset skal bli fort grønne, og bråtebrenning plager jo ikke meg – så jeg fyrer av en fyrstikk…”
”Jeg har råd til å kjøpe meg en kjempediger SUV som bruker 3 liter på mila, og jeg har ikke merket noe til forurensingen – så jeg kjører rundt med et smil…”
”Jeg er norsk, og bor i Norge, og utlendinger i landet vårt får bare se å gå under norske flagg – så jeg tar fra dem retten til å gå med sitt lands flagg i 17. maitoget…”
”Jeg må gå på skolen, men jeg veit at uansett får jeg penger så jeg klarer meg – så jeg gidder ikke å gjøre en innsats…”

Er det greit å tenke sånn?
For at et samfunn skal fungere under prinsippene frihet – rettigheter – ansvar, så kan man ikke velge bort ansvaret for alle som bor i dette samfunnet. Hele systemet vil falle sammen hvis ikke alle er med og deler ansvaret for de valgene vi tar.

Politikerne har i mange år vært veldig fokusert på de to første – å love friheter og rettigheter. Det frister oss som velgere. Rett til 12-årig skolegang, rett til barnehageplass, rett til fritt sykehusvalg, rett til enerom på aldershjem, rett til tilrettelagt opplæring – lista blir lang.

Her er ett eksempel på konsekvensene det kan få når en rettighet ikke følges opp med et ansvar. Som lærer på en ungdomsskole møter jeg hver dag mange elever som ikke er motivert for å gå på skolen. Jeg har et lovfestet krav på meg til å gi alle elevene opplæring som er tilpasset hver og en sine evner og behov. Det vrir jeg hodet mitt hver dag for å få til.

Så møter jeg en del elever som sier at de ikke har noe mål i livet. ”Jeg kommer inn på videregående uansett, og jeg vet ikke hva jeg vil bli, så er det egentlig det samme om jeg kommer inn på idrettslinja eller ”tømrer’n”. ”Det er jo uansett ikke så farlig, for hvis jeg ikke får jobb, så får jeg jo like mye i trygd som hvis jeg jobber…” En tankerekke som er lett å følge i en ”fjortis” sitt hode.

Men hva forteller det om samfunnet vårt?
Dette fåtallet av elever vet ikke at de har et ansvar for flere enn seg selv. Vi som er lærere opplever at vi har svært lite å motivere disse elevene med, annet enn å spille på ansvarsfølelsen deres – og den er som dere skjønner ganske dårlig utviklet.

I en ideell verden hadde alle elever hatt en indre motivasjon for å lære, en indre drivkraft som gjorde at skolen ble et interessant sted å være for alle – men dessverre har ikke alle den drivkraften. ..og tro meg – vi som er lærere prøver hver dag å hjelpe elevene å finne en slik drivkraft.
Jeg tror at en slik drivkraft hadde vært lettere å finne hvis elevene hadde følt at det ble stilt noen krav til dem. At de fikk en følelse av at det var viktig for mange flere enn dem selv at de gjør en skikkelig jobb på skolen. Gi dem en følelse av at det de gjør har betydning for dem selv, familien, lokalsamfunnet og samfunnet generelt.

Vi forteller dem dette hver dag, men vi har ingen ”bevis”. Vi ønsker at elevene skal være kritiske og gjøre seg opp sin egen mening, så mitt ord er ikke på noen måte en ”sannhet”. Karakterer betyr i realiteten ingen ting for disse elevene, de kommer jo inn på videregående uansett. Drømmejobben er de ikke oppfordret til å sikte seg inn på. ”Vent å se”, ”Du kan ombestemme deg hvis du velger feil”, ”Ikke stress med å etablere deg – ha det gøy først”.

Alt er vel og bra, men uten at de føler at det de gjør har betydning, så vil de heller aldri ta valg på annet grunnlag enn det som til enhver tid passer dem selv best – og det er ikke nødvendigvis det som passer best for samfunnet rundt.

Kanskje vi trenger å stille noen krav? Opptakskrav til videregående, minstekrav til karakterer i enkeltfag for å komme inn på den linja du vil inn på? God i orden og oppførsel?
Kanskje dette er det ”beviset” som elevene trenger på at deres bidrag er viktig?
Jeg tror det.

Politikere på tvers av partier og ideologier har glemt ansvaret. I tillegg til å gi rettigheter må politikere også gi ansvar.
Ansvar for å gjøre valg på bakgrunn av hva som er best for alle – ikke bare for deg selv.