Mandagen begynte med oppdressing i ny drakt og fram med skinn-dokumentmappa. Nå var damene klare for seminar!

Diplomat-adgangskort til FN-bygningen var det første som ble ordnet, og det var med hevet hode vi strente nedover 42nd St. med diplomatpass rundt halsen og dokumentmappa under armen..Det var unektelig litt spesielt å gå fritt rundt i FN-bygningen sammen med delegater og diplomater fra hele verden, og prøve å ikke måpe og se alt for malplassert ut. Vi øvde inn “diplomatknekken”, og syntes selv vi åpnet dørene med adgangskortet på en veldig dreven og proff måte etter kort tid:)

Dagene gikk med møter med både norske og utenlandske diplomater og ansatte i FN-systemet. Selv om vi hadde en viss peiling på FNs programmer og særorganisasjoner fikk vi virkelig innblikk i hvor mangfoldig FN er. De jobber målrettet mot “alle verdensproblemer”, definert som tusenårsmålene, men er en veldig tungrodd organisasjon. – Jens Stoltenberg har ledet en gruppe som jobber for å effektivisere FN, og det er nødvendig, men også det tar lang tid. FN er langt mer enn blå hjelmer og UNICEF for å si det sånn…

Det første vi fikk høre var at det bare var å glemme å prøve og huske alle forkortelsene – FN er verdensrekordholder i forkortelser – MDG, UNIFEM, UNICEF, UNDP, OCHA, SG, GA, ECOSOC osv.. Disse har jeg lært meg, og i tillegg er det minst 100 til…

Vi møtte i løpet av uka både lederen for OCHA som koordinerer humanitær hjelp i kriserammete områder (Jan Egeland-kontoret), og en av direktørene i UNDP som er FNs utviklingsprogrammer rundt om i verden. I tillegg hadde vi møter og foredrag med alle diplomatene ved den norske FN-delegasjonen i NY, så vi fikk høre om diplomathverdagen, og hvordan Norge forholder seg til ulike spørsmål som FN jobber mot – det var veldig spennende.

Norge har en sterk posisjon i FN-systemet. Norge er en stor økonomisk bidragsyter, og vi blir sett på som reale og ryddige i måten vi forholder oss til sakene som FN jobber mot. Diplomati handler om “dealing og wealing” – og Norge har ord på seg for å være rettferdige i måten vi forhandler. Mange nasjoner er bundet av lojalitet til store grupper (EU, G20, G77 osv), men Norge er frie til å mene det vi vil. Samtidig setter Norge som regel ikke egeninteresser foran FNs prinsipper – noe andre land har en tendens til å gjøre (uten å nevne navn…).

Vi blir sett på som litt naive og godtroende i forhold til troen på FN, og troen på de humanistiske verdiene som ligger til grunn for menneskerettighetskonvensjonen, men som en av diplomatene sa: “Det er da ikke noe galt i å være naiv en gang i blant…”

Det som gjorde sterkest inntrykk i løpet av uka var ei jente fra Uganda som het Grace. Hun ble som 12-åring kidnappet fra internatskolen hun gikk på og tatt med inn i Kongo som barnesoldat. Soldatene fikk ikke mat og drikke, så det måtte de skaffe seg ved å true, skyte og drepe sivile i Kongo. Hun ble voldtatt jevnlig av det mannlige befalet, og måtte etterlate venner/venninner som var blitt syke eller skadet for å dø. Hun klarte å rømme over grensa til Uganda igjen etter 7 mnd, og ble tatt hånd om av noen damer i en liten landsby ved grensa. Hun klarte å fullføre utdannelsen sin, og har i dag en universitetsutdannelse.

Hun satt i Sikkerhetsrådet foran hele panelet – Ban-Ki-Moon, og utenriksministre fra flere land og fortalte sin historie. Da hun avsluttet talen sin med følgende apell, rant det tårer fra alle i rommet: “Høyere enn dette kan jeg ikke kommme – det er dere som har makt og ansvar for å få slutt på bruk av barnesoldater og seksuelle overgrep som våpen i krig – husk at jeg bare er stemmen til tusenvis av barn som opplever dette hver dag, og som mister barndommen og livet sitt. Husk at disse barna har navn og ansikter, og retten til et liv i frihet – dere har muligheten til å gi dem det.”

Vi var tilhørere på dette møtet i Sikkerhetsrådet. Tema var barn i væpnete konflikter, og var oppfølgingen av en rapport fra Generalsekretæren. Det gjorde veldig sterkt inntrykk å høre på toppnivå hva slags retorikk de brukte, og hvordan de ulike landene posisjonerte seg. ..og selvsagt var det stas å sitte i samme rom som Generalsekretæren og alle de andre representantene fra FNs medlemsland.

Mange stiller spørsmål om hvorfor FN ikke gjør noe i konfliktene som foregår rundt i verden – for eksempel Sri-Lanka, Zimbabwe, Sudan, Kongo, Tibet osv. Det mange ikke vet er at det såkalte “statsuverenitetsprinsippet” som er et av fundamentene for FN-charteret som hindrer FN i å gå inn i disse konfliktene. Dette prinsippet legger til grunn at alle stater skal bestemme selv om FN skal være tilstede i landet, og i de nevnte konfliktene er statslederne klare på at de ikke vil ha et FN-nærvær.

Det andre som hindrer FN i å gjøre noe i disse konfliktene er et annet av grunnprinsippene. FN ble opprettet for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. De aller fleste av konfliktene i verden i dag er interne kriger (borgerkriger) som ikke involverer andre land enn deres eget. Derfor har heller ikke Sikkerhetsrådet mulighet til å bestemme seg for å overprøve landets egen statsleder.

Jeg må takke FN-sambandet for at jeg fikk mulighet til å være med på denne turen. Det har vært utrolig lærerikt, interessant, spennende, inspirerende og gitt nye perspektiver på mye av det som virker så enkelt å fikse.. men denne turen er nok et eksempel på at “dess mindre en vet – dess mer bastant og fordomsfull blir man”. Jeg er blitt mer nyansert og mindre fordomsfull i mange sammenhenger i løpet av disse 10 dagene i NY – både faglig og personlig.

Dagene har vært stappfulle av program og hodet er fullt av inntrykk. Det tar nok noen dager å “komme ned på jorda” igjen. Akkurat nå virker det veldig fjernt at jeg skal ha norsk med klassen min om bare noen timer :)

Lenke til referatet fra møtet i sikkerhetsrådet